Holdninger til sykdommen - Familie

Å oppleve at en av sine aller nærmeste går igjennom en sykdom som M.E., blir både en praktisk og følelsesmessig prøvelse for hele familien.

Fordi M.E. er en alvorlig og langvarig sykdom, har pasienten lett for å miste mål og mening med tilværelsen. Pasienten klarer gjerne i perioder ikke å tro på at sykdommen vil slippe taket. Da hjelper det å få "påfyll" av sine nærmeste som tror på ens evne til å bekjempe sykdommen, og at det krever ett skritt av gangen for å bli bra.

En har lyst til å hjelpe og gjøre sitt beste, men merker at situasjonen er både krevende og vanskelig. Når en ser at uker, måneder og kanskje år går uten at en opplever at pasienten blir 100% selvhjulpen, eller at fremskrittene går så utrolig langsomt, er det ikke så merkelig at en noen dager har mest lyst til å komme seg vekk. Uten visse tilpasninger er det nesten umulig å stå på hele tiden, hverken fysisk og psykisk. Som støttespiller(e) må også du (dere) ha mulighet til å komme vekk fra sykdommen og fornye krefter og pågangsmot. Du (dere) skal ikke ha dårlig samvittighet hvis du (dere) stikker ut en tur for å more deg (dere), mens pasienten må holde seg hjemme. Alle vil i det lange løp tjene på at pasientens nærmeste får anledning til å "glemme" problemene for en tid. Pasienten vil og sannsynligvis få mindre skyldfølelse når han/ hun ikke begrenser familiens aktiviteter altfor mye.

Så: planlegg bevisst litt tid for deg selv, eventuelt sammen med resten av den "friske" familiedelen, til hygge og adspredelse, fri for alle begrensinger og tilpasninger M.E. medfører. Men det er og viktig at en fortsatt prøver å ivareta og dele det normale hverdagslivet. Dette vil selvfølgelig endre karakter ut fra hvordan M.E. arter og endrer seg over tid.